I år har eg fått den store æra å opne Kongsberg Jazzfestival. Den startar i dag 7.juli klokka 17, og har som vanleg eit spennande program.

Eg har vore der to gonger før, og mellom anna fått med meg legendariske Ornette Coleman. Eg kan love god stemning, ein fin by og flott jazz for dei som tek turen! Kongsberg er forøvrig heimbyen til ein av mine favorittartistar, Hanne Hukkelberg. Her med nydelege “Lucy” frå filmen “Narnia: Prince Caspian”

Mange hevdar at VM har vore overraskande så langt, særleg fordi dei store europeiske lands slit. Eg er ikkje samd i det. Det er slik det har vore dei siste tiåra; Tett mellom dei beste og dei nest beste laga. Få kampar som tel og dermed stort rom for at tilfeldigheiter kan spele ein rolle og til og med bli avgjerande.

Fotball er eit overraskande spel. Det er noko av det som gjer det så fascinerande, og i særs VM. Ein ball kan endre retning, eit raudt kort bli utdelt. Eit lag kan vere smartare og betre organisert enn eit som spelar for spelar er betre. Eit godt lag kan fort tape ein enkelt kamp mot eit dårleg dårleg lag. Då er det berre to kampar å rette det opp på.

Difor er det ikkje overraskande at Tyskland og Spania går på smellar, at Italia og England slit og at Frankrike dummar seg ut. Eg tippar at dei fire første hanglar eller til og med imponerer vidare, og at 1-2 av dei fort kjem til semifinale. At eit stort lag forsvinn er heller ikkje overraskande. Det pleier å vere slik.

Mest interessant i år kombinasjonen av den svake afrikanske innsatsen og den gode søramerikanske innsatsen. I skrivande stund har Sør-Amerika tatt 32 av 36 poeng, medan Afrika har tatt 11 av 45! Alle tre søramerikanske lag i tillegg til Brasil og Argentina ligg an til å gå vidare (sjølv om det særleg er usikkert med Chile). Det er overraskande, og imponerande.

I to år hadde eg gleda av å arbeide i lag med Tora Aasland, statsråd for forsking og høgare utdanning.  Eg hadde godt høve til å sjå korleis ho arbeidde.

Den arbeidsmåten vil eg døype Toras metode. Toras metode er resultatorientert, men tålmodig. Argumenterande, men ikkje insisterande. La meg illustrere:

Kort tid etter at ho vart statsråd kom det såkalla Stjernøutvalet med si innstilling. Både Tora og eg hadde sans for dei perspektiva utvalet trakk opp: Klarare kvalitetsmål for høgare utdanning, sterkare profesjonsutdanningar, endringar i finansieringssystemet og mest kontroversielt; arbeidsdeling og samanslåing av universitet og høgskular til langt fleire einingar. Tora insisterte likevel på at dette grepet i innstillinga måtte avvisast som eit nasjonalt strukturgrep. Ho var sterkt for retninga, men klår på at metoden måtte vere annleis. Vi ville berre få det til om drivkrafta var institusjonane sitt eige ønskje om og forståing for arbeidsdeling og evt samanslåing.

Sidan det har ho arbeidd målretta for det med eit sett av verkemiddel: Tett dialog med institusjonane, systematisk argumentasjon for tettare samarbeid, økonomiske incentiv, oppfordring til at dei finn sine eigne samarbeidsløysingar og ein krystallklar og eksplisitt respekt for dei som ikkje vel samanslåing.

Resultat: Tidenens bølge av samanslåingar, samarbeid og betre arbeidsdeling i norsk høgare utdanning. Sjølvdrivne prosessar i Troms, i Nordland, på vestlandet, rundt Oslofjorden, i Møre og Romsdal (!) og sikkert nokre til eg ikkje kjem på i farten. Eg har møtt fleire av dei involverte institusjonane. Det dei har til felles er at dei sjølv opplever å ha initiativet, dei har ei reell forståing for utfordringane og dei har tid og rom til å finne den løysinga som passar dei. Det inkluderer også den institusjonen eg har vore på der det var stor skepsis til denne tenkinga; dei var trygge på at dei kunne velge sjølv, og dermed bruke tid på å finne sin veg vidare.

I kontrast til dette: I perioden 2001-2005 var Erna Solberg kommunalminister, og fekk tittelen jern-Erna i media. Det var på grunn av asylpolitikken, men den same stilen brukte ho når det gjaldt kommunesamanslåingar. Store ord og høge mål, press på kommunane og økonomiske incentiv. Resultat: Eg har ikkje sjekka, men ei bølge av samanslåingar vart det ikkje.

Den siste metoden gjer fleire medieoppslag, den framstår tøffare og meir “tydeleg” og er meir populær i riksavisene sine redaksjonar. Det er feil å seie at resultat ikkje spelar ei rolle i media si vurdering av politikarar. For dei spelar ei rolle. Men i langt mindre grad enn korleis politikaren framstår for mediene. Bjarne Håkon Hanssen fekk lite skryt for gjennomføringa av dei kompliserte pensjons- og NAVreformene, men vart hylla som ein visjonær politikar då han lanserte samhandlingsreformen. Heilt etter manus har Anniken Huitfeldt fått litt tyn i vinter etter at ho tok over for Trond Giske, men eg har til å gode å sjå eit einaste politisk argument for det. Det er også vert å merke seg omtalen av den “tøffe” Torbjørn Røe Isaksen vs den systematiske Bent Høie.

Ingen journalist eg kjenner har fått med seg at veksten i forskingsbudsjetta var sterkare i forrige fireårsperiode enn veksten i kulturbudsjetta dei fire siste åra. Det kan tolkast på minst på to vis. Den politiske, at dei som arbeidde med forsking var flinke til å sikre pengar til sin sektor. Den meidale, at dei som arbeidde med kultur var flinke til å selge sine pengar. Begge delar er rett, og begge delar høyrer vel med i biletet, gjer det ikkje?

VM er i gang! Fotballkampar, spenning – og vuvuzelaen.

Brått vart vi alle – det vil seie alle vi fotballfrelste – utsett for bisvermen. Eller vuvuzelaen som den heiter. 

Vuvuzelaen er ein slags lang plasttompet som vert brukt av fotballfans i Sør-Afrika. Nokre ellers fornuftige menneske argumenterer for vuvuzelaen med at vi må respektere lokal supporterkultur. Den aktuelle kulturen kan i dette tilfelle sporast tilbake til 1990-talet.

Ikkje veit eg korleis det er å vere på ein stadion der titusenvis er samla og mange av dei bles i denne plasttrompeten. Det eg veit er at dei fleste spelarar, tilskodarar og kommentatorar synest det er plagsomt. Eg veit også at lyden av dei gjennom tv liknar ein agressiv bisverm.

I ei tid då det internasjonale samfunn har særs vanskeleg for å samle seg om handling i viktige spørsmål som Israel, Burma og klima, kan kanskje vuvzelaen vere det som bringer verda saman. Her har Europa, USA, Sør-Amerika, Japan og Korea og ei rekke andre land felles interesser. Eit vuvuzelaforbod vil utan tvil samle brei støtte i desse landa dei neste vekene. Det svake punktet er, som så ofte før, at India og Kina ikkje bryr seg.

Løysinga må difor bli ein internasjonal vuvuzeladialog, med sikte på å ta små skritt i retning av å redusere vuvuzelaen sine verknadar. Kanskje lydgrenser, tidsavgrensing av bruk, forsking på verknadane etc kan bli sett i verk? Med ein vellukka dialog bør det vere håp om å sleppe lyden frå vuvuzelaen på 50-100 års sikt:-)

NB! No viser det seg at FIFA er i ferd med å følge mitt råd. Og FIFA er ikkje kjent for å gå vegen om veldig mykje dialog. Liten tvil om at vuvuzelaen er det mest interessante som har skjedd i VM så langt.

Alle som er raudgrøne og søkandepå same tid kan ha glede av å møte opp på det første møtet Rødgrønt debattforum arrangerer.

Det er eit arrangement på Litteraturhuset onsdag den 2.juni klokka 19-21. Kristin Halvorsen, Trond Giske, Ole Petter Ottersen og Victor Normann skal diskutere “Frå svart oljeøkonomi til grønn kunnskapsøkonomi”.

Dette er det første av ein serie møter som Rødgrønt debattforum vil arrangere. Vi vil utfordre og utvikle det raudgrøne samarbeidet, slik du kan lese meir om her.

Eg har kronikk om Israel/Palestina-konflikten i dagens VG papir. Eg finn den ikkje på nett, men ein noko lenger versjon av den same kjem her:

Makt bak kravene

Av Bård Vegar Solhjell, nestleder SV

Det må settes makt bak kravene overfor Israel. Norge må ta en lederrolle internasjonalt for dette.

”Palestine is desolate and unlovely” skrev Mark Twain i 1867. Man kan forstå han. Selv om Jordandalen og slettene ved Middelhavet er frodige, er dalene og høydedragene vi kaller Galilea, Samaria og Judea karrige og ugjestmilde. Her bor store deler av den israelske og palestinske befolkningen i byer som Jerusalem, Betlehem, Hebron, Ramallah og Nazareth – i dag også i ulovlige bosetninger. Det er dette lille området som er kjernen i konflikten mellom israelere og palestinere.

I fire dager har jeg besøkt mange av byene i området. Jeg har snakket med palestinske og israelske politikere fra de fleste fløyer. Jeg har møtt lokale og internasjonale organisasjoner og observatører.

Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med? Hva kan det internasjonale samfunnet og Norge gjøre?

På den ene siden har jeg et klarere bilde. Okkupasjonen er enda mer brutal enn jeg visste. Israel har total militær kontroll på Vestbredden, og det er utallige dokumenterte eksempler på overgrep fra de israelske styrkene. Som en tidligere kommandosoldat uttrykte det til meg: ”There is no nice way to occupy a country”.

Den ulovlige muren Israel bygger på palestinsk jord skiller palestinske familier fra hverandre og mennesker fra jobbene sine. Det bygges gradvis ut ulovlige bosetninger som spiser Israel inn på palestinsk territorium. Fra noen av disse foregår det omfattende trakassering – også i enkelte tilfeller drap – av palestinere. Israelske myndigheter gjør lite for å stoppe det. I palestinsk Øst-Jerusalem tvangsflyttes palestinere fra sine hjem og israelske bosettere flytter inn i de samme husene. Blokaden av Gaza skaper fattigdom og setter en stopper for sosiale utviklingen der.

Det foregår en systematisk segregering på Vestbredden. Det bygges egne veier for ulovlige bosettere som palestinerne ikke kan kjøre på. Det er veisperringer som skal hindre at palestinerne kommer seg rundt fritt. Det er forskjell på vannforsyningen til palestinere og israelere på Vestbredden. Det er liten tvil om at Israel systematisk forskjellsbehandler mennesker på bakgrunn av nasjonalitet.

De juridiske, politiske og økonomisk fakta jeg har referert over – bosetningen, muren, veiene, blokaden – er tungt dokumentert av FN, av internasjonale observatører og organisasjoner og av israelske uavhengige organisasjoner.

For eksempel: FN (UNWRA) dokumenterte 464 fiendtlige angrep fra ulovlige bosettere på palestinere  i 2009. Jeg så selv den norskledede observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) i aksjon. De observerer, tar bilder og dokumenterer ulovligheter og overgrep i Hebron by.

Å kalle okkupasjonen brutal slik jeg gjør er en meningsytring. Men bruddene på internasjonal lov, bruddene på menneskerettigheter og blokaden av Gaza er ikke meningsytringer. Det er dokumenterte fakta, med mindre man ikke stoler på FN, internasjonale organisasjoner og observatørenheter som TIPH.

På den andre siden er det nyanser i denne konflikten som man må forstå og erkjenne for å kunne fylle ut bildet. Både israelere og palestinere har nasjonale historier som kan bidra til forklare hvorfor vi er der vi er i dag. Det har bodd arabere kalt palestinere i området i uminnelige tider. Så sent som i 1880 utgjorde de over 80% av befolkningen i området. Det har også bodd jøder i området i uminnelige tider, og jødene skriver sin nasjonale og religiøse historie tilbake til det samme området. Derfor må en rettferdig fred gi rom for at begge folk kan leve verdige og sikre liv der.

Jerusalem er en sentral by i jødedomen og kristendomen, men også i Islam. Et langt steinkast ovenfor klagemuren – jødenes viktigste helligdom – ligger Al Aqsa-moskeen, som er den tredje viktigste helligdommen i Islam. I lange perioder har ulike folkegrupper levd fredelig side ved side her. Palestinere og jøder bor spredt utover ulike strøk i byen. I dag kaller situasjonen likevel på en tostatsløsning. Ingen løsning kan finnes uten en deling av Jerusalem, og en sikring av religionsfriheten og alles tilgang til Gamlebyen.

Jeg er overbevist om at Norge har en rolle å spille i å skape fred. Men Norges rolle er ikke meglerens. Vi skal ha en lederrolle i arbeidet med at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel.

1. Vi skal fortsette å være en tung økonomisk aktør i Midtøsten. Norge leder den såkalte giverlandsgruppa, og har gjennom det en nøkkelrolle i å bygge opp den palestinske staten. Det foregår nå en interessant utvikling på Vestbredden med høy økonomisk vekst i fjor og en økonomisk plan med bred internasjonal støtte. Dette skaper utvikling og reduserer fattigdom, men det øker også sjansen for at palestinerne en dag kan erklære en egen stat.

2. Vi må ha kontakt med alle viktige politiske parter, også de vi er dypt uenige med. Få om noen regjeringer i den vestlige verden har kontakt med Hamas, det største partiet ved det siste valget i Palestina. De arabiske landene vil ikke sitte ved samme bord som Israels utenriksminister, Avigdor Libermann. Begge deler kan man forstå, men det bidrar ikke til fred. Den interne politiske splittelsen i landene er en del av problemet, og det finnes ingen løsning uten bred forankring. Alle seriøse politiske krefter i de to land må møtes med alvor, og konfronteres med sine meninger og handlinger. Norge må møte alle.

3. Vi må legge mer vekt på demokratispørsmål i regionen. Jeg er svært bekymret for anti-liberale strømninger på begge sider. Israels sterkeste kort har vært at de er et liberalt demokrati. Dette utfordres nå av klappjakt på fredsstemmer og forslag om å begrense finansieringen av frivillige organisasjoner. På palestinsk side foreligger rapporter om overgrep og vilkårlige fengslinger både på Gaza og Vestbredden. På Gaza er det Hamas som tar ut Fatah-folk, på Vestbredden brukes sikkerhetsstyrker til det motsatte.

4. Vi må være en aktiv pådriver for at verden setter makt bak kravene. For få år siden hadde vi med to regjeringer å gjøre som ville ha en tostatsløsning. Det er lite som tyder på at Israels regjering vil det nå. Vi er kommet dit at Israels okkupasjon må få konsekvenser. Det internasjonale samfunn må sette makt bak kravene sine, og vise Israel at det har en kostnad å bryte internasjonal lov.

- Vi må samle støtte for Norges politikk om ikke å handle våpen med Israel

- Vi må utfordre USA til å holde tilbake økonomisk og annen støtte til Israel

- Vi bør vurdere toll og restriksjoner på varer fra okkuperte område, samt vurdere andre smarte sanksjoner som rammer brudd på internasjonal lov.

- Vi må bygge en sterk internasjonal front mot blokaden av Gaza.

- Vi bør utvide vårt eget etiske regelverk for pensjonsfondet (f.eks til statsobligasjoner), og argumentere for slike regelverk internasjonalt.

Dette er ikke noen boikott av Israel, men smarte sanksjoner målrettet mot brudd på internasjonal lov.

Norge er ikke nøytrale, vi er en politisk aktør som tar stilling. Vi støtter FNs resolusjoner som kritiserer okkupasjonen og byggingen av muren. Det som mangler er at dette ikke bare blir ord, men handling.

I går blei det klårt at Israel vert medlem av organisasjonen OECD. Noreg har hatt eit godt standpunkt, har arbeidd bra og oppnådd noko.  Men dersom vi skal få Israel til å kome internasjonale og palestinske krav i møte må verda sette makt bak krava overfor landet. Den norske haldninga ber preg av det, OECD sitt vedtak gjer det ikkje. Difor burde Noreg stemt nei til medlemskapet.

OECD har ei tid vurdert israelsk medlemskap i OECD. Noreg har gått inn for medlemskapet, men med den føresetnaden at medlemskapet gjeld staten Israel innan dei internasjonal annerkjende grensene (frå1967), ikkje dei okkuperte områda. Det er ein viktig skilnad, fordi Israel i sin økonomi ikkje skil mellom ulike område i jerusalem eller lovlege og ulovlege busetnadar. Med eit eksplisitt skilje her ville Israel blitt pressa til å annerkjenne eit slikt skilje samt å innføre det i sin eigen rapportering og statistikk. Landet måtte betalt ein kostnad for medlemskap i organisasjonen, ein kostnad som går til kjernen i konflikten: Ulovleg israelsk okkupasjon og busetting på Vestbreidda.

Det norske standpunktet var rett. Det er ikkje Israel som land vi har noko mot, det er brot på internasjonal lov og rett. Det viser vi ved å kreve at medlemskapet berre gjeld staten innan dei internasjonalt annerkjende grensene. Samstundes er bodskapen til Israel at dei må akseptere internasjonal lov slik andre land må dersom dei skal delta i internasjonale fora. 

Utanriksministeren og dei norske utsendingane har arbeidd godt for standpunktet, men vi nådde ikkje fram med det. Det er ingen eksplisitt referanse til at medlemskapet gjeld staten Israel utan dei okkuperte områda. 22 land (m.a Noreg) av 31 sa i sine innlegg at Israels inntreden i OECD gjaldt Israel innan 67-grensene. 9 land (m.a USA gjorde det ikkje). I tillegg har Noreg fått gjennomslag for at ein studie skal vurdere korleis OECD-statistikk kan skilje mellom økonomisk aktivitet i Israel og på dei okkuperte områda.

Eg meiner Noreg burde sagt nei til Israelsk OECD-medlemskap så lenge våre føresetnadar ikkje vert oppfyllt. OECD-medlemskap for Israel er ikkje verdas største sak, men det betyr mykje for palestinarane (som har oppfordra OECD om å seie nei til medlemskap så lenge det ikkje er klårt at dei okkuperte områda eksplisitt er utelete) og for israelarane (der dette vil bli ein prestisjesiger for statsministeren og for utanriksministeren). Det er ikkje fordi eg vil ha meir symbolpolitikk overfor Israel, men fordi eg vil ha meir realpolitikk.

Dersom vi skal få Israel til å kome internasjonale og palestinske krav i møte må verda sette makt bak krava overfor dei. Den norske haldninga ber preg av det, vedtaket gjer det ikkje i stor nok grad. Noreg kunne stoppa medlemskapet ved å seie nei. Det held at eit land seier nei for å hindre medlemskap.

Noreg må no arbeide vidare for vårt syn, og sørge for at OECD skil Israel frå dei okkuperte områda i all statistikk og rapportering og i alle andre samanhengar. Men viktigast; Vi må skape ein breiare internasjonal allianse for å sette makt bak krava overfor Israel på eit bredt spekter av felt.

Det er ein alvorleg og djupt tragisk situasjon Hellas og andre land er kome opp i. Mange menneske vert ramma av arbeidsløyse og store kutt grunna offentleg gjeld. På europeisk nivå slit Euroen og mistar tillit i marknaden.

Situasjonen har mange sider. Årsakene er samansette, bakgrunnen er både finanskrisa og tilhøve i kvart land. Det har også relevans for debatten om den økonomiske og monetære unionen.

I dagens debatt om EU/EØS-saker i Stortinget etter utanriksministeren sin redegjørelse, heldt eg difor dette innlegget:

ØMU og Hellas
Jobb- og gjeldskrisen som får Europa til å skjelve har mange årsaker og er vanskelig å løse, men den handler blant annet om ØMU.
Den greske tragedien som utspiller seg i disse dager er et varslet eksempel om hva som er problemet med Euroen og en monetær union. Et land som har behov for en annen økonomisk politikk enn resten av medlemmene i unionen, har frasagt seg muligheten til å benytte pengepolitikken til å komme seg ut av krisa, og blir nødt til å ordne alt gjennom finanspolitikken.
Hadde Hellas fremdeles hatt drakmer, ville kursen falt og gjelda blitt lettere å bære. Som islandske kroner, engelske pund og amerikanske dollar, for å nevne noen andre land med betydelige gjeldsproblemer. Dette ville ikke løst alle problemer for Hellas, men det ville gjort det lettere å håndtere situasjonen man er i.
I stedet står Hellas igjen med en innstrammingspakke som knapt noe land har sett maken til. Det er ikke rart at dette skaper sterke reaksjoner blant grekere flest, som på grunn av dette kanskje rammes hardere av finanskrisen enn innbyggerne i noe annet land.
Dette er en lærdom som bør helle kaldt vann i årene på de sterkeste EU-tilhengerne i denne sal. Norge er også et land med behov for en ganske annerledes politikk enn resten av Europa. Mens Euroområdet har en arbeidsledighet på 10 prosent, har Norge en arbeidsledighet på 3,5 prosent. Det skaper behov for ulik grad av stimulans i den økonomiske politikken. I dag håndterer vi dette med kombinert innsats fra penge- og finanspolitikken, og der pengepolitikken har en stor del av ansvaret for den kortsiktige stabiliseringen av norsk økonomi.
Hadde vi vært medlemmer av den monetære unionen kunne vi ikke hatt en rente som var ett prosentpoeng over Euroområdet. Da måtte vi strammet inn betydelig mer av pengebruken over statsbudsjettet. Det er svært sannsynlig at det ville ført til mer arbeidsledighet enn det vi har i dag.

Høyre har tidligere åpnet for å innføre Euro i Norge. Vil Høyre fortsatt at Norge skal bli medlem av ØMU, til tross for de åpenbare problemene det vil gi?

Dette er ei veke med likt og ulikt. Det begynte med 1.mai. Så kom Mongstad. No midt i veka er det mykje møter og nokre intervju + debattar. Mot slutten av den førebur eg meg til helga, då eg skal til Sandefjord og Gâvle på Vänsterpartiet sin kongress.